Cannabisforbudet skaper et lukrativt kriminelt marked hvor cannabis i dag selges til alle som vil ha, helt uten aldersgrenser, åpningstider eller kontroll med styrkegrad. Kjøperne får også tilbud om kvantumsrabatt, handel på krita, kjøp av tyngre stoffer og fast jobb som langer. Pengene går i stor grad til kriminelle gjenger som bruker dem til å etablere seg innen flere typer organisert kriminalitet – og til å korrumpere ansatte i politiet, tollvesenet, bankene og andre samfunnsinstitusjoner.

Barnekonvensjonen forplikter oss til å beskytte unge mot narkotika. Forbudet ser imidlertid ikke ut til å gjøre cannabis utilgjengelig for unge, da flere mindreårige i Norge opplever at cannabis er lettere å få tak i enn alkohol. Andelen unge som sier det er lett å få tak i, er også lik som i Canada, hvor cannabis i dag selges lovlig til voksne. Bruk blant canadisk ungdom er i verste fall uendret siden det lovlige salget åpnet, og liknende trender ses i Uruguay og de amerikanske delstatene som åpnet for lovlig salg av cannabis først.

Det cannabisforbudet først og fremst sørger for, er at unge som eksperimenterer med cannabis, kommer inn i en kriminell økonomi. Der får de ikke bare tilbud om stoffer de ikke ellers ville ha oppsøkt; de pådrar seg også gjeld til kriminelle og rekrutteres til narkotikasalg. Dette forplikter Barnekonvensjonen oss også til å beskytte barn mot. Det er da bedre at unge unntaksvis får tak i lovlig cannabis via bekjente – slik de i dag får tak i butikkøl i ny og ne – enn at de eksponeres for farlige kriminelle miljøer som tilbyr fri tilgang.

Det er naivt å tro at cannabismarkedet kan bekjempes med straff eller holdningskampanjer. Økt politi- og tollinnsats har har liten effekt, da både salg og bruk er lett nok å skjule for myndighetene selv i fengsel, og bakmennenes profittmargin er så høy at selv betydelig svinn ikke er noe problem. Mange respekterer dessuten ikke forbudet, da de synes det er dårlig begrunnet, og de fleste brukere har et så lavt forbruk at bidraget til den kriminelle økonomien ikke gir dem mer skyldfølelse enn de får av å spise avocado eller eie en smarttelefon.

Cannabismarkedet lar seg heller ikke bekjempe med korrekt informasjon om skadevirkningene, siden cannabis regnes som mindre skadelig enn tobakk og alkohol, og sporadisk bruk er relativt lite problematisk. Å opplyse folk om at cannabisbruk er lite utbredt for å motvirke normalisering, er også mindre aktuelt for cannabis enn for andre ulovlige rusmidler, da svært mange nordmenn prøver cannabis i løpet av livet. Denne andelen vil trolig også vokse fremover når cannabis tillates i flere EU-land.

Med vår tradisjon for ansvarlig regulering av alkohol, tobakk og pengespill, og et tiår med ulike utenlandske forsøk å lære av, har vi i Norge de beste forutsetninger for å utforme en optimal cannabismodell som minimerer det kriminelle markedet og samtidig beskytter både unge og voksne mot skader fra cannabisbruk. Dette kan bl.a. innebære bruk av selvbindingsverktøy fra Norsk Tipping, differensiert pris- og avgiftsregulering, "nudging" og ulike utsalgssteder for ulike brukergrupper.

Dessverre virker mange i dag å tenke at Norge ikke bør tillate lovlig salg før alle andre land har gjort det. Dette er en farlig holdning, ikke bare fordi vi da risikerer å overlate utviklingen av vår fremtidige cannabismodell til land som setter kommersielle interesser foran folks helse, men også fordi land med høy kjøpekraft som er sent ute med å tillate salg, vil bli attraktive mål for utenlandske gjenger som opplever lav etterspørsel hjemme.